Mange søker utenom det offentlige helsetilbudet når legen eller helsesøster kommer til kort. Erfaring tilsier at mange blir hjulpet, men kan det doumenteres?

Hva gjør man når barnet blir syk og du trenger hjelp? Enten det er en forbigående tilstand som kolikk, ørebetennelse, eller en alvorlig eller kronisk tilstand, oppsøker så godt som alle lege først. Der får man kanskje tilbud om en kur med legemidler – antibiotika, smertestillende eller andre medikamenter avhengig av diagnose. Urovekkende mange barn blir medisinert for ADHD. Ungdom spiser smertestillende med bivirkninger, daglig.

--- Annonse ---

I påtvungne situasjoner er vi alle takknemlig for legemidler, men i mange tilfelle er annen behandling det beste.

En stor del av folket ser seg fornøyd med legens behandlingstilbud, mens andre går videre og oppsøker utvidet behandling, som for eksempel:

Soneterapi
Akupunktur/akupressur
Osteopati
Ulike former for massasje
Homeopati
Kraniosakralterapi
Healing/energibehandling
Psykoterapi
Kostholdsveiledning og ernæringsterapi.

40.000 barn får komplementær behandlingshjelp, ifølge Helsepolitisk barometer 2017, levert av TNS Gallup på oppdrag fra Nasjonalt Forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin. I TNS Helsepolitiske barometer tar ulike helseaktører i Norge pulsen på folks holdninger. Undersøkelsen ble gjort i januar 2017 blant 1806 personer over 18 år.

«Tenk deg at du har ansvar som forelder eller foresatt for et barn under tolv år. Ville du ha vurdert å bruke alternativ behandling for å forebygge, lindre eller kurere et helseproblem hos dette barnet?”

Dette er ett av spørsmålene deltagerne i spørreundersøkelsen ble stilt. Resultatet forteller at 65 prosent nordmenn ikke er avvisende til at de ville tatt med barn til alternativ behandling.

Med komplementær og alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helsetjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell. Behandling som utøves i helsetjenesten eller av autorisert helsepersonell, omfattes likevel av begrepet alternativ behandling når det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helsetjenesten.

Lov om alternativ behandling

Vitenskapelig dokumentert
Alternative behandlingsmetoder blir ofte kritisert for å ikke å kunne dokumentere forskning. Det gjøres narr av ”sukkerpiller” og ”usynlige energier”. Sannheten er at det finnes både forskning og erfaring som tilsier virkning. Men ettersom man ofte jobber med individuell tilpasset behandling, kan man ikke drive ”samlebånd-forskning” på samme måte som innen skolemedisinen. Det betyr blant annet at det kreves svært mange rapporter for å påberope seg ”vitenskapelig dokumentasjon”.

I studier er det ofte en eller flere metoder det forskes på, i forhold til symptom eller plage. Eller man kan benytte kvalitativ forskningsmodell for å finne frem til menneskers opplevelse og erfaring. Uansett – resultatet er som regel ikke ”en pille” som kan selges etterpå, med unntak av homeopatiske preparater, ayurvedisk- og antroposofisk medisin og urtemedisin. I det store og hele genereres det ikke inntekt som igjen kunne bidratt til nye forskningsmidler.

Fra det offentlige bevilges det lite til forskning på alternativ behandling, til tross for at nær halvparten av befolkningen velger å bruke behandling utenom det offentlige helsetilbudet. Dermed er det mange av behandlingene som kan ikke skilte med en vitenskapelig dokumentasjon for at de med sikkerhet har en positiv effekt.

Nå viser det seg imidlertid at den vitenskapelige effekten det vises til av legemidler ofte ikke er av stor verdi. En undersøkelse viser at en slik sannhet har kort levetid.

En «veldokumentert vitenskapelig medisinsk sannhet» varer 5-10 år før den forkastes, fordi den allikevel ikke har ønsket effekt og kanskje til og med er skadelig eller dødelig. I mellomtiden er det mange som har tatt medisinen. Dette er det mange eksempler på.

På 1990-tallet påviste en amerikansk forskergruppe at kun seks prosent av de legevitenskapelige forskningsartikler som ble publisert fra 1970 og fram til da holder mål.

Senere gikk redaksjonene i British Medical Journal gjennom tilsvarende periode med publiserte forskningsartikler og reduserte dette tallet til kun en prosent.

Utviklet av leger
Mange av behandlingsmetodene som i dag tilhører kategorien alternativ behandling, er utviklet av leger, som har erfart å komme til kort i møte med pasienter. Det er et svært begrenset repertoar på legekontoret og tiden er kort.

Helt siden vi for over 400 år siden fikk den første offentlige lege i 1603, og dermed et offentlig helsevesen i Norge, har det vært debatt rundt monopol og valgfrihet av behandling. Vi fikk en ny legestand og i 1794 kom den første loven som skulle forby andre enn leger å ta syke folk i kur.

Erfarne behandlere og folkemedisinere, ofte med gode resultater, ble straffeforfulgt. Dette stred imot folkeviljen og i 1871 ble loven moderert, slik at det ble lettere for dem uten legelisens å utøver sin fagkunnskap.

Kvakksalverloven kom i 1936 og skulle opprinnelig forhindre omreisende som tilbød behandlinger og preparater som ble solgt uten offentlig kontroll. ”Kvakksalver” kommer fra nederlandsk kwakzalver eller tyske quacksalber og betyr «en som kludrer med salver”. ”Kvakksalver” har senere av enkelte blitt brukt nedlatende om behandlere utenom det offentlige systemet, som er preget av farmasøytisk industri.

Den gamle Kvakksalverloven ble opphevet etter 67 år, da Lov om alternativ behandling ble vedtatt i 2003. Den innebærer blant annet at det kun er offentlig helsepersonell som kan behandle alvorlig sykdom og at andre helsearbeidere kun kan utøve sitt fag i forhold til problemer og plager.

(Fortsetter under annonsen)