Terapeutisk bruk av krystaller og steiner har vært kjent i mange kulturer fra gammelt av. Det gamle egyptiske manuskriptet Ebers Papyrus fra rundt 1500 f.Kr. omtaler steinenes terapeutiske virkninger ved forskjellige helseproblemer.
Bibelen referer til steinenes egenskaper, ofte som symboler på åndelige kvaliteter og brukt ved religiøse ritualer.
Hildegaard von Bingen (1098-1179), tysk abedisse, urtemedisiner, forfatter og komponist, anbefalte blant annet topas for å kurere dårlig syn.
Flamske Anselmus De Boodt, (1550 -1632) var humanist, mineralog, lege og naturalist. Han skrev i 1636 at det at steiner virker når de plasseres på kroppen er så empirisk veldokumentert at enhver som tviler på dette må kalles arrogant.
Sammen med tyske Georgius Agricola, etablerte de Boodt moderne mineralogi. De Boodt var en ivrig mineralsamler som reiste vidt til forskjellige gruveområder i Tyskland, Bøhmen og Silesia for å samle prøver. Hans endelige arbeid på temaet var Gemmarum et Lapidum Historia (1609). Han mente samtidig at en del steiner hadde blitt tilskrevet egenskaper de ikke har.
En annen kjent person med kunnskap om mineraler er amerikanske George F. Kuntz (1856-1932). Han skrev blant annet et stort verk om tro og overtro knyttet til steiner. Han mente at troen på steinenes terapeutiske egenskaper har vært universell.
I nyere tid, med økende fokus på biokjemiske forklaringsmodeller, har steinenes virkning av mange blitt avvist som overtro. Men spor etter oppfatninger og bruk ligger stadig i enkelte mineralnavn, for eksempel betyr «ametyst» avgiftende eller edru.