Det finnes varianter av Tibetansk medisin i flere land i Himalaya. Buddhistiske klostre har vært medisinens læresteder.

Medisinformen består av forskjellige deler, som:
Urtemedisin med bruk av medisinske urter fra høyfjellsstrøk, akupunktur, kauterisasjon - etsing/brenning, kosthold og åndelige og psykologiske metoder.

I tibetansk diagnostikk spiller pulsdiagnosen og undersøkelsen av urinen en særlig rolle. Behandlingen tar sikte på å gjenopprette den fysiske, psykiske og åndelige balansen, og legens medfølelse er en viktig faktor.

Opprinnelsen til tibetansk medisin kan tidfestes til begynnelsen av 800-tallet da en tibetansk konge inviterte leger fra India, Nepal, Kina, Persia og gammel gresk medisin til en konferanse i Tibet der de kunne fremlegge sine medisinske teorier og behandling av forskjellige sykdommer med tanke på å finne frem til de beste behandlingene.

Tibetansk medisin inneholder således elementer fra disse gamle medisinske tradisjoner med tillegg av eldre sjamanistisk medisin fra Tibet. Dette er imidlertid smeltet sammen innen en buddhistisk virkelighetsforståelse til en særegen medisinsk tradisjon med en rik medisinsk litteratur.

Tibetansk medisin har vært høyt verdsatt i Asia og har samtidig internasjonal oppmerksomhet.

Tibetansk medisin i Norge er spesielt brukt ved kroniske sykdommer, som revmatiske sykdommer og sykdommer i luftveiene og fordøyelsessystemet, hvor vestlig medisin ikke har ført frem. Dette svarer til erfaringer fra andre vestlige land.

Det er økende internasjonal interesse for tibetansk medisin. Den tibetanske farmakopé inneholder utvilsomt flere medisinske urter og sammensatte legemidler av stor interesse for verdensmedisinen. Ved fødselshjelp anvendes for eksempel et urtepreparat som stimulerer fødselsprosessen. Tibetanske leger er positivt innstilt til forskningsmessig samarbeid med vestlige leger og arbeider selv for å utvikle sin medisin til å møte de medisinske utfordringer i den moderne verden.

Den tibetanske medisin omfatter egentlig tre plan:

1) Dharma som omfatter det religiøse og åndelige plan, behandler gjennom åndelige og psykologiske metoder for at pasienten skal lære å forstå sinnets natur og mestre sine negative tilbøyeligheter. Legens medfølelse er en meget viktig faktor.

2) Det tantriske plan dekker et mellomskikt mellom det mentale og det somatiske plan og anvender psyko-fysiske yogaøvelser for å påvirke subtile, vitale livsenergier.

3) Den somatiske medisinen, der ideen om balanse i kroppen og mellom den og tilsvarende aspekter i den ytre verden er sentral. Når det gjelder kroppen uttrykkes dette først og fremst som harmoni mellom de tre «humores», som oversettes med vind, galle og flegma (jf. de tre tilsvarende, men ikke helt identiske humores i gammel gresk medisin og de tre doshaer i ayurvedisk medisin). Disse tre humores er inndelt i undergrupper som kontrollerer forskjellige fysiologiske systemer, og de opptrer i forskjellige kombinasjoner. Dette gir i tibetansk medisin grunnlag for detaljert analyse av forskjellig sykdomsbilder. Behandling tar sikte på å opprette den fysiologiske balansen. Her inngår råd om livsførsel og kosthold tilpasset den enkelte pasient, samt behandling med tibetanske medisiner.

De tibetanske medisinene tilberedes som kombinasjoner av et flertall medisinske urter, der sammensetningen er nøye avveiet for å oppnå optimal medisinsk effekt med et minimum av bivirkninger. Ved kroniske sykdommer skal de taes gjennom lang tid, idet man ikke tilstreber en rask effekt, men en mer varig gjenopprettelse av kroppens balanse. Medisinske urter fra høyfjellsstrøk tillegges særlig medisinsk verdi. Man legger stor vekt på at innsamling av medisinske urter foregår på riktig måte og til rett årstid. (De tibetanske medisinene som anvendes i Norge, er gjerne fremstilt på Tibetan Medical and Astrological Institute i Dharamsala der produksjonen er underkastet nøye kontroll. I de tilfeller der det anvendes toksiske stoffer, blir disse balansert eller avgiftet gjennom spesielle prosedyrer).

Tibetansk medisin omfatter også fysikalske metoder som akupunktur og kauterisasjon. Kauterisasjon utføres enten med en glødende gullhammer som gir en 1.-2.grads forbrenning på akupunkturpunkter, eller ved såkalt dyp moxa som gir en lokal 3.grads forbrenning for å sette i gang en dypere regenerativ prosess ved mer tydelige sykelige forandringer ved kroniske rygg- eller leddlidelser. Det anvendes ikke egentlig kirurgi. Det hevdes at man sluttet med kirurgi i tibetansk medisin etter at en tibetansk dronning døde som følge av en hjerteoperasjon. Men det er ubekreftet om dette er en virkelig historisk hendelse.

Hvor mange behandlinger man behøver avhenger av hvor lenge tilstanden eller plagen har eksistert.
Behandlingsforløp kan avtales med behandler.

Urter kan gi bivirkninger av ulik grad.

I forbindelse med akupunktur kan det oppstå forbigående bivirkninger som for eksempel trøtthet, svimmelhet og kvalme. Noen opplever en nummenhet eller prikking der nålene sitter. Infeksjon i stikkstedet har forekommet, men akupunktur regnes som en trygg behandlingsmetode når man oppsøker kvalifisert behandler.

- Urter kan forstyrre opptak av legemidler og aktive stoffer kan ha kvalitetsforskjeller avhengig av blant annet vekstforhold og produksjonsmetode av produkter.
- Personer med blødersykdom, blodforgiftning eller metallallergi bør være forsiktig med akupunktur.

- Oppsøk kvalifisert behandler.
- Ta alltid kontakt med lege ved vedvarende plager.

Erfaring og en rekke studier tilsier at metoden kan være til hjelp. Imidlertid finnes det foreløpig ikke dokumentasjon som bekrefter effekt.

- Lov om alternativ behandling er gjeldende:
Lov om alternativ behandling ved sykdom 

- Offentlig helsepersonell som utøver behandling, er underlagt Helsepersonelloven:
Lov om Helsepersonell mv. (Helsepersonelloven) 

Forøvrig er det organisasjoner/forbund nasjonalt og internasjonalt som utøvere kan være medlem av. Disse kan ha egne lover og regler vedrørende klient- pasientbehandling og etikk.

METODE er ikke en beskyttet tittel.

Tidligere ble tibetansk medisin undervist ved to medisinske høyskoler i Lhasa. En tibetanske eksilregjering opprettet en medisinsk høyskole i Dharamsala i India, Tibetan Medical and Astrological Institute, eller Men-Tse-Khang som den nå heter etter en av høyskolene i Lhasa. Det er en meget lang og krevende utdanning.

Tibetansk medisin sies å være enda vanskeligere å lære for europeere enn ayurvedisk og tradisjonell kinesisk medisin. Selv om det har vært holdt kurs for utenlandske leger i Dharamsala, og selv om det er opprettet en skole i tibetansk medisin i tilknytning til et buddhistisk kloster i Skottland, er det derfor foreløpig bare tibetanske leger som virkelig behersker denne form for medisin. Dalai Lama har lagt stor vekt på å bevare og videreutvikle tibetansk medisin og gjøre den kjent i verden. Dette er også bakgrunnen for at tibetanske leger fra India har kommet regelmessig til Norge hvert år siden 1987 i regi av foreningen Venner av Tibet.

Utdanning/skoler a-å

Behandleroversikten behandler.no brukes for å finne fram til kvalifisert behandler/pedagog og veileder. Her står alle utøvere oppført med egen informasjonside om sin bakgrunn og annen aktuell informasjon.
Finn behandler på behandler.no

---------------------------------------

Referanser:
Clifford T.: Tibetan Buddhist Medicine and Psychiatry. The Aquarian Press 1984.
Jankowski A., Drabik E., Szyszko, Z., Stasiewicz W. og Brzosko W.J.: Treatment with Padma. 28 of Children with Recurrent Infections of the Respiratory Tract. Clinic of Children's Infectious Disease, School of Medicine, Wroclaw, Poland og Department of Immunopathology, Institute of Infectious and Parasitic Diseases, Medical Academy, Warszaw, Poland.
Yeshi D.: Health through Balance - An Introduction to Tibetan Medicine. Snow Lion Publications 1986.
NOU 1998:21